All diskusjon om privatisering og velferd handler om de private og de offentlige, som om de var motpoler. Faglige analyser av konkurranse eller innovasjon gjør alltid det samme. Vi ser etter forskjeller mellom private og offentlige. Vi blir enten skuffet eller fornøyde med at i Norge er kvaliteten stort sett lik, og prisen du og jeg betaler, alltid helt lik når vi trenger offentlige velferdstjenester, selv om produsentene er private. Kan det være noe feil med analysen?Velferd og vinning snur debatten og viser hvorfor det har lite å si hvem som produserer tjenesten. Norske velferdstjenester drives slik at det har lite å si om barnehagen barnet ditt går i, eller sykehjemmet bestemor bor på, er drevet av en offentlig eller kommunal virksomhet. Det du betaler og det du får, er stort sett helt likt. Forklaringen ligger i reguleringen og i politikken.Så hvorfor skal vi da ha private bedrifter med overskudd og utbytter inn i velferdsstaten, hvis pris og kvalitet uansett er regulert? Svaret er
