Messe for de navnløse

De blir stående i en tett flokk rundt den gudommelige skikkelsen. Vinden river og sliter i dem, snøen virvles opp i store og små fnugg og danser rundt gudinna. Det er som om hun leker en lek med dem, gjemmer seg og kommer fram igjen. De må gni seg i øynene, er hun der eller er hun der ikke? Sola er i ferd med å trenge igjennom skydekket, og snøfokket løser seg opp og blir til florlette skyer som hvirvler rundt Máddargäddge. Så vinner solstrålene, snøen trekker seg tilbake og gudinna sitter der og skinner i rosa, hvitt og grått. Rundt henne svever nesten gjennomsiktige, lysende snøfnugg, som stjerner. «Vi må spørre om hun vil oss noe», sier Sälbmá. De drar fram reinskinn fra pulkene og setter seg. De sier ingen ting, de lytter. Det er som om joiken kommer med vinden, den er i lufta og snøkrystallene, den stryker mildt over dem. Munnen til Sälbmá beveger seg nesten ikke. Hun fanger opp joiken gjennom huden, ørene og øynene, og når den kommer ut av munnen hennes, sprer den seg til de andr