Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet. For resten av livet i en åtteårings kropp. Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro.Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; jeg merket det i alle fall ikke, for vi brydde oss ikke lenger om luksusproblemer. Vi hadde annet å tenke på. Det var krig. Jeg snudde meg en siste gang og så oppover stien, tok kofferten min i den ene handa og tante i den andre. Husene våre forsvant i skumringen. Flokken av mennesker begynte langsomt å bevege seg mot bussene som stod og ventet nede på den store hovedveien. Ingen lys var på, og bare det mørke omrisset av hjemmet vårt var synlig. Alt vi eide, var gjemt eller pakket i
