Hvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før? I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse. Det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle.
