Havprinsen

"Fytti flate så grusomt!" vrælte Daniella og holdt seg for ansiktet, som for å skjerme seg fra virkeligheten. Hun hadde begynt å gråte hysterisk. "Hvordan i heiteste Letumia skal vi greie å hjelpe dem?!" skrek Anastacia og satte deretter blikket i David. "David!" "Kordan skal EG vite det?!" bjeffet David frustrert mens han veivet med armene så sverdet svinget til alle kanter. "Det e som eg sa! Vi e midt i et slags spill!" Han lot blikket flakke fra bygning til bygning. Dette sort-hvittlandskapet gjorde ham sprø. I tillegg var det stille som i graven rundt dem, og tomt for absolutt alt liv. Byen var som hentet fra et mareritt. Det var som om de høyeste bygningene sto klare til å falle over dem og begrave dem alle i et kaos av knust stein. Davids blikk fanget opp det som måtte være restene av en fontene med statue - sønderknust av et digert tre med sorte blader. Som om en flodbølge eller en tornado hadde vært innom og ribbet hele byen for liv. Dødsbyen. Dødsplassen. Byen ingen hadde komm