Jeg tror pappa aldri fikk hjelp av noen av oss til å roe seg ned. Han måtte klare det selv. Han knuste nesten ingenting. Vi gjorde en opptelling, Elmer og jeg. Han knuste en lekebil en gang, knakk den i to, og noen pappkartonger vi brukte som romskip, men det teller knapt, de er porøse som faen. Han knuste en legorobot, og han rev i stykker sin egen julekalender, tredje eller fjerde desember et år, fordi vi hadde tatt minst halvparten av sjokoladen allerede. Det var alt. Det er faen ikke mye knusing og ødeleggelse, egentlig. Mindre enn hva både Elmer og jeg kunne være i stand til på en vanskelig dag.
