Finnmarksvidda, 1893. Marit staket seg tålmodig av gårde etter reinflokken. Det var umulig å bevege seg gjennom snølandet uten å tenke på Ánde Ravna, den lyshårete og spenstige unggutten med de blå øynene og det varme smilet. Hun lengtet etter en ny natt i lavvoen slik at hun igjen kunne kjenne lukten av einerpusten hans.
