Fra er til bør?

At mulighetene for å argumentere rasjonelt i grunnleg­gende etiske spørsmål er forsvinnende små, er et standpunkt som er utbredt både i fagfilosofiske kretser og i det offent­lige liv. En av grunnpilarene for den alment utbredte mis­tilliten til fornuftens muligheter på det etiske området er læren om at normer og vurderinger ikke kan avledes fra faktautsagn. Enkeltavgjørelser på det moralske området kan begrunnes med henvisning til almene normer, men hva med de almene normene? Om man oppfatter etikken som summen av alle normer og vur­deringer som har med menneskers velferd å gjøre, blir etik­ken tilsynelatende hengende i luften. Situasjonen minner ikke så lite om den klassiske disku­sjonen om forholdet mellom sjel og legeme. Om man defi­nerer sjel og legeme som to fullstendig adskilte størrelser (som f.eks. Descartes gjorde), så har man avskåret seg fra alle muligheter til å påvise forbindelser mellom sjel og legeme. Men dette er paradoksalt, siden vi vet at det fin­nes en rekke forbin