At mulighetene for å argumentere rasjonelt i grunnleggende etiske spørsmål er forsvinnende små, er et standpunkt som er utbredt både i fagfilosofiske kretser og i det offentlige liv. En av grunnpilarene for den alment utbredte mistilliten til fornuftens muligheter på det etiske området er læren om at normer og vurderinger ikke kan avledes fra faktautsagn. Enkeltavgjørelser på det moralske området kan begrunnes med henvisning til almene normer, men hva med de almene normene? Om man oppfatter etikken som summen av alle normer og vurderinger som har med menneskers velferd å gjøre, blir etikken tilsynelatende hengende i luften. Situasjonen minner ikke så lite om den klassiske diskusjonen om forholdet mellom sjel og legeme. Om man definerer sjel og legeme som to fullstendig adskilte størrelser (som f.eks. Descartes gjorde), så har man avskåret seg fra alle muligheter til å påvise forbindelser mellom sjel og legeme. Men dette er paradoksalt, siden vi vet at det finnes en rekke forbin
