Prosadikt basert på erfaringene til et ungt jeg når besteforeldrene dør. Debutanten blander mentale landskap med naturens landskap: «Dette minnet skal miste alle blader og bli til jord». «Imponerende. Skoglund markerer seg sterkt med en samling prosadikt som starter der livet slutter. Samlingen har mange svarthumoristiske og sviende fulltreffere. Med hver ny lesning øker beundringen for forfatterens særegne begavelse, der det krystallklare og det irrasjonelle møtes i konkrete beskrivelser og paradoksale formuleringer. En mer enn godkjent debut.» Arne Hugo Stølan, VG (5) «Her finnes det uvanlig mange vakre og presise enkeltsetninger. I de beste diktene får nummenheten et sanselig uttrykk. Ofte dreier det seg om besteforeldrenes liv etter døden, der jeg-et ser for seg at de «stiger sakte inn i jordmassen»: Bestemor er borte og skal vokse opp / som trær, blåse som løv forbi gamle kjente. Andre steder er det som om forfatteren hilser direkte til Tor Ulven: «Naturen i oss vil ikke huske / m
