Boken gir en analyse av Olav Duuns Juvikfolke, Tarjei Vesaas' Kimen, Johan Borgens Lillelord-trilogi, Bergljot Hobæk Haffs Heksen, Åge Rønnings Kolbes reise og Peter Høegs De måske egnede. De har det til felles at de framstiller sin tematikk blant annet ved hjelp av intertekstuelle referanser til Bibelen, folkeviser, eventyr eller andre skjønnlitterære tekster. Forfatteren viser at verkene avspeiler det han kaller en "bunnplanke-idé" av for eksempel ontologisk karakter, og at denne er en integrert del av verkets narrative apparat.
